Publiseringsskrekk.

Det er så lenge siden jeg har skrevet noe her inne at den hvite siden som lyser mot meg gir meg litt angst. Det var nesten skummelt å skrive. Neida! Her er jeg på hjemmebane!

Siden sist har jeg tatt en master. Og etterpå det har jeg ikke gjort noe mer imponerende enn å være jobbsøker. Det er et slitsomt liv. Går utover selvtillit og økonomien. Mest selvtilliten. Men nesten like mye økonomien. For å ikke snakke om hvor asosial man blir. Har ikke råd til å sende sms, nesten. Har ikke lyst til å sende sms heller for den saks skyld.

Problemet med å ha tatt master og studert hvordan vi oppfører oss på nett er at det har gitt meg litt angst for offentlig publisering. Jeg klarer faktisk ikke å skrive HVA jeg har tatt master i en gang. Jeg vet ikke om dette er en privat blogg. Den er iallefall mer personlig enn jeg har vært på nett de siste årene.

Jeg tenker ofte at jeg skal starte en blogg hvor jeg skal skrive om tanker og ideer jeg har om alt som skjer i sosiale medier, men det blir med tanken. Men på en annen side så leste jeg at fotballfrue tjener 80.000 kroner for et sponset innlegg på sin blogg, så kanskje det er noe å vurdere likevel.

Jeg setter forøvrig stor pris på at denne bloggen faktisk sørger for at jeg med jevne mellomrom får postkort fra en leser (tidligere leser iallefall!) plassert på Hønefoss.

Snakkes! 

Middelmådig, og litt under.

Hei bloggen!

Lenge siden sist. Hadde glemt passordet. Måtte restarte det via en melding som de sendte fra england. Så de har tid til annet enn OL. Fint. Setter pris på det. Jeg fikk et slags kall inni meg da jeg gikk hjem fra jobb nå, at jeg faktisk måtte blogge. Måtte blogge? Djis.

Uansett. Jeg sliter ofte med å være serviceinnstilt. Jeg synes det er hardt. Jeg har ingen interesse av å være hyggelig mot mennesker. Men jeg er det likevel. Det er jo det jeg får betalt for. Også kommer jeg på at jeg synes jeg er underbetalt - eller overbeskattet. Mest sannsynlig det første, men likevel. Også er jeg ferdig for dagen, og trenger ikke være hyggelig mot flere mennesker. Også tenker jeg at jeg ønsker meg en jobb hvor jeg ikke trenger å forholde meg til mennesker hele tiden. Også innser jeg at det eneste yrket jeg kommer på er forfatter. Man sier også at ledere er ensomme på toppen, men jeg orker ikke lede. Da blir det så mye drittslenging, og det vil nok gå inn på meg, også blir jeg sykemeldt. Så derfor kan jeg bli forfatter. Meg selv, meg selv, meg selv. Leste en gang om en forfatter, hun var veldig egen i skriveperioden sin. Seg selv, seg selv, seg selv. Høres ut som noe for meg.

Også kommer jeg på at jeg har selvinnsikt nok til å forstå at språket mitt er langt fra godt nok. Det er greit. For det er litt sånn jeg er. Middelmådig. Også lurer jeg på, kan middelmådige mennesker bli lykkelig? Som i virkelig lykkelig? Middelmådig lykkelig?

Vent. Jeg tror faktisk å si at jeg er middelmådig nesten også er for høye ord for meg. Noen ganger føler jeg meg som en downs som har oppdaget at det virker så mye lettere å være menneske uten kromosomfeil.

SKJØNNAR DU? DET ER FREDAG.

Herregud.

Jeg skulle jo egentlig bare blogge for å vise at den yngre garde i familien har gjort annet enn å se på tv og spise godterier i påsken.

Drømmer om ingenting. Og alt.

I natt drømte jeg at min kollega på jobb skulle gifte seg. Og jeg fikk være med å velge ut rettene til bryllupsmiddagen. I drømmen hadde jeg akkurat spist, så det passet seg ikke. Og derfor fikk jeg ikke være med i bryllupet heller. En masse drama. Aprpos en masse drama. Jeg drømte forleden at kjæresten min hadde fått en ny kjæreste. Uten å si ifra til meg først. Han mente egentlig at han kunne ha to kjærester. Surrealistisk. Ofte er det rart å våkne fra sånne drømmer som river litt i deg. Som tvinger deg til å tenke annerledes. Jeg pleier å fortrenge dem ganske fort.

Uansett. Skulle på trening idag. Også fant jeg ikke treningskortet mitt. Jeg vet at man kan trene tre ganger uten kort. Men selv om jeg var kjempemotivert for å trene bestemte jeg meg for å ikke dra. Kortet ligger i den blå, tjukke jakken fra Monki. Kjøpte den på salg, bruker den aldri. Så jeg dro ikke på trening idag. Derimot tvang jeg mamma til å kjøpe en pose seigmenn. Jeg ga uttrykk for at jeg ville ha posen selv, fordi jeg digger de gule som smaker sitron. Også endte det opp med at jeg gav bort nesten hele posen. Og de få gule som var igjen har jeg gjemt i bilen til pappa. Forhåpentligvis glemmer jeg dem.

Drømmen min er forresten egen leilighet. Kjenner det. Hele påsken har gått med til å kalkulere hvordan jeg raskest mulig kan skaffe meg tilstrekkelig med egenkapital. Først og fremst skal jeg flytte ut av kollektivet. Også skal jeg få meg en heltidsjobb. Også skal jeg bli kald, kynisk og gjerrig. Jeg vet ikke hvor mye jeg trenger heller. 3-400.000? Det burde vel holde. Det er ca 2 år med jobbing. Og no fun. Det er liksom drømmen min. DET.

Det er rolig.

Livet mitt er rolig.
Jeg står opp, ganske tidlig.
Tenker at jeg skal spise egg. Spiser egg.
En gang spiste jeg kyllingfilet. Heavy.
Siden egg. Alltid egg.
Eggehvite for å være korrekt.
Og en skje med tran.
Den gulper jeg på utover dagen.

Dagene er rolige.
Jeg går turer.
Jeg håper noen har oppdatert spotifylistene sine.
Det har de ikke.
Jeg hører på madonna.
Jeg hører på A- Og B-listene til P3.
Aner ikke hvorfor, det er ikke min type musikk.
Men livet er for rolig til at jeg gidder å lete.
Lete etter musikk som definerer meg.
Definerer meg?
Madonna.

Så spiser jeg mer egg. Proteiner. Dritviktig.
De jævla proteinene. Magert kjøtt. Fugl. Fisk.
For guds skyld, ikke laks. Sei. Torsk. Scampi.
Jeg vil ha sushi.
Så spiser jeg sushi.
Sushi.
Så sjokolade.
Sjokolade.
Så smågodt.
Smågodt.
Så ostepop.
Ostepop.
Fingrene lukter av dårlig samvittighet.
Jeg skulle bare spise bringebær og drikke pepsimax.

Jeg vurderer hele tiden om jeg skal ringe noen, men jeg gidder ikke. For plutselig sitter jeg oppi en godteriskål fordi jeg ikke har noe annet å fortelle. For livet mitt er så rolig. Det skjer ingenting. Det kommer andre dager.

GOd påsk!